De fleste pakkene gir en testpakke. å kjøre testpakken for en nybygd pakke er en god ide fordi den kan gi en «tilregnelighetssjekk » som indikerer at alt er kompilert riktig. En testpakke som består kontrollene sine, beviser vanligvis at pakken fungerer slik utvikleren har tenkt. Det gir imidlertid ingen garanti at pakken er helt feilfri.
Noen testpakker er viktigere enn andre. For eksempel, testpakkene for kjerneverktøykjedepakkene—GCC, binutils, og glibc—er av største betydning på grunn av deres sentrale rolle i et riktig fungerende system. Testpakkene for GCC og glibc kan ta veldig lang tid å fullføre, spesielt på tregere maskinvare, men anbefales på det sterkeste.
![[Notat]](../images/note.png)
Notat
Å kjøre testpakkene i Kapittel 5 og Kapittel 6 er meningsløst; siden testprogrammene er kompilert med en krysskompilator, kan de sannsynligvis ikke kjøre på byggeverten.
Et vanlig problem med å kjøre testpakkene for binutils og GCC er å gå
tom for pseudoterminaler (PTY). Dette kan resultere i et høyt antall
feilende prøver. Dette kan skje av flere grunner, men den mest
sannsynlig årsaken er at vertssystemet ikke har devpts filsystemet satt opp riktig. Dette
spørsmålet diskuteres mer detaljert på https://www.linuxfromscratch.org/lfs/faq.html#no-ptys.
Noen ganger vil testpakker til en pakke mislykkes, men av årsaker som utviklere er klar over og har ansett som ikke kritiske. Se loggene som finnes på https://www.linuxfromscratch.org/lfs/build-logs/development/ for å bekrefte om disse feilene er forventet eller ikke. Denne siden er gyldig for alle tester i denne boken.