Linux From Scratch - Versjon 12.0

Chapter 2. Klargjøring av vertssystemet

2.4. Opprette en ny partisjon

Som de fleste andre operativsystemer er LFS vanligvis installert på en dedikert partisjon. Den anbefalte tilnærmingen til å bygge et LFS system er å bruke en tilgjengelig tom partisjon eller, hvis du har nok upartisjonert plass, å lage en.

Et minimalt system krever en partisjon på rundt 10 gigabyte (GB). Dette er nok til å lagre alle kildetarballene og kompilere pakkene. Men hvis LFS systemet er ment å være det primære Linux systemet, vil tilleggsprogramvare sannsynligvis bli installert som vil kreve ekstra plass. En 30 GB partisjon er en rimelig størrelse for å sørge for nok plass. LFS systemet i seg selv vil ikke ta så mye plass. En stor del av dette kravet er å sørge for tilstrekkelig ledig midlertidig lagring samt for å legge til flere funksjoner etter at LFS er fullført. I tillegg kompilering av pakker kan kreve mye diskplass som vil bli gjenvunnet etter at pakken er installert.

Fordi det ikke alltid er nok minne (RAM) tilgjengelig for kompileringsprosesser er det en god idé å bruke en liten diskpartisjon som swap. Dette brukes av kjernen for å lagre sjelden brukte data og la mer minne være tilgjengelig for aktive prosesser. swap partisjon for et LFS system kan være det samme som det som brukes av vertssystemet, i det tilfellet er det ikke er nødvendig å opprette en annen.

Start et diskpartisjoneringsprogram som f.eks cfdisk eller fdisk med et kommandolinjealternativ som navngir harddisken som den nye partisjonen vil bli opprettet på—for eksempel /dev/sda for den primære diskstasjonen. Lag en innebygd Linux partisjon og en swap partisjon, hvis nødvendig. Vennligst referere til cfdisk(8) eller fdisk(8) hvis du ennå ikke vet hvordan du bruker programmene.

[Note]

Note

For erfarne brukere er andre partisjoneringsordninger mulig. Det nye LFS systemet kan være på et programvare RAID matrise eller en LVM logisk volum. Noen av disse alternativene krever imidlertid initramfs, som er et avansert emne. Disse partisjoneringsmetodene anbefales ikke for førstegangs LFS brukere.

Husk betegnelsen på den nye partisjonen (f.eks., sda5). Denne boken vil referere til dette som LFS partisjonen. Husk også betegnelsen på swap partisjonen. Disse navnene vil være nødvendig senere for /etc/fstab filen.

2.4.1. Andre partisjonsproblemer

Forespørsler om råd om systempartisjonering legges ofte ut på LFS E-post lister. Dette er et høyst subjektivt tema. Standard for de fleste distribusjoner er å bruke hele stasjonen med unntak av en liten partisjon til vekselminne. Dette er ikke optimalt for LFS av flere grunner. Det reduserer fleksibiliteten, gjør deling av data på tvers av flere distribusjoner eller LFS bygg vanskeligere, gjør sikkerhetskopiering mer tidkrevende, og kan kaste bort diskplass gjennom ineffektiv allokering av filsystemstrukturer.

2.4.1.1. Rotpartisjonen

En root LFS partisjon (ikke å forveksle med /root mappen) av tjue gigabyte er et godt kompromiss for de fleste systemer. Det gir nok plass til å bygge LFS og det meste av BLFS, men er liten nok til at flere partisjoner kan enkelt lages for eksperimentering.

2.4.1.2. Vekselminnepartisjonen

De fleste distribusjoner oppretter automatisk et vekselminnepartisjon. Som regel er den anbefalte størrelsen på vekselminnepartisjonen omtrent det dobbelte av fysisk RAM, men dette er sjelden nødvendig. Hvis diskplassen er begrenset, hold vekselminnepartisjonen til to gigabyte og overvåk mengden diskveksling.

Hvis du vil bruke dvalefunksjonen (suspend-to-disk) i Linux, den skriver ut innholdet i RAM til vekselminnepartisjonen før den slår av maskinen. I dette tilfellet bør størrelsen på vekselminnepartisjonen være minst like stor som systemets installerte RAM.

Bruk av vekselminne er aldri bra. For mekaniske harddisker kan du generelt fortelle om et system veksler ved å bare lytte til diskaktivitet og observere hvordan systemet reagerer på kommandoer. Med en SSD vil du ikke kunne høre veksling, men du kan se hvor mye vekslingsplass som brukes ved å kjøre top eller free programmene. Bruken av en SSD for en vekselminnepartisjon bør unngås hvis mulig. Den første reaksjon på veksling bør være å se etter en urimelig kommando som f.eks prøver å redigere en fil på fem gigabyte. Hvis veksling er normalt, er den beste løsningen å kjøpe mer RAM til ditt system.

2.4.1.3. Grub Bios partisjonen

Hvis boot disk har blitt partisjonert med en GUID Partisjons Tabell (GPT), da må en liten, vanligvis 1 MB, partisjon bli opprettet hvis den ikke eksisterer allerede. Denne partisjonen er ikke formatert, men må være tilgjengelig for GRUB for å bruke under installasjonen av oppstartslasteren. Denne partisjonen vil normalt være merket 'BIOS Boot' hvis den opprettes av fdisk eller har en kode på EF02 hvis du bruker gdisk kommandoen.

[Note]

Note

Grub Bios partisjonen må være på stasjonen som BIOS bruker for å starte opp systemet. Dette er ikke nødvendigvis den stasjonen som holder LFS rotpartisjon. Disker på et system kan bruke forskjellig partisjonstabelltyper. Nødvendigheten av Grub Bios partisjonen avhenger bare på partisjonstabelltypen til oppstartsdisken.

2.4.1.4. Bekvemmelig partisjoner

Det er flere andre partisjoner som ikke er påkrevd, men som bør vurderes når du designer et diskoppsett. Følgende liste er ikke utfyllende, men er ment som en veiledning.

  • /boot – Sterkt anbefalt. Bruk denne partisjonen til å lagre kjerner og annen oppstartsinformasjon. For å minimere potensielle oppstartsproblemer med større disker, gjør dette til den første fysiske partisjonen på din første diskstasjon. En partisjonsstørrelse på 200 megabyte er tilstrekkelig.

  • /boot/efi – EFI systempartisjonen, som er nødvendig for å starte opp systemet med UEFI. Les BLFS siden for detaljer.

  • /home – Sterkt anbefalt. Del hjemmemappen og brukertilpasning på tvers av flere distribusjoner eller LFS bygginger. Størrelsen er vanligvis ganske stor og avhenger av tilgjengelig disk plass.

  • /usr – I LFS, /bin, /lib, og /sbin er symbolkoblinger til deres motparter i /usr. Så /usr inneholder alle binærfiler nødvendig for at systemet skal kjøre. For LFS en egen partisjon for /usr er normalt ikke nødvendig. Hvis du lager det uansett, bør du lage en partisjon som er stor nok til å passe til alle programmer og biblioteker i systemet. Rotpartisjonen kan være veldig liten (kanskje bare én gigabyte) i denne konfigurasjonen, så det er egnet for en tynnklient eller diskløs arbeidsstasjon (hvor /usr monteres fra en fjernserver). Du bør imidlertid være oppmerksom på at initramfs (ikke dekket av LFS) vil være nødvendig for å starte et system med en separat /usr partisjon.

  • /opt – Denne mappen er mest nyttig for BLFS der flere store pakker som KDE eller Texlive kan installeres uten å bygge inn filene i /usr hierarkiet. Hvis den brukes, er 5 til 10 gigabyte generelt tilstrekkelig.

  • /tmp – En separat /tmp partisjon er sjeldent, men nyttig hvis du konfigurerer en tynnklient. Denne partisjonen, hvis brukt, vil vanligvis ikke trenge å overstige et par gigabyte. Hvis du har nok RAM, kan du montere en tmpfs på /tmp å lage tilgangen til midlertidige filer raskere.

  • /usr/src – Denne partisjonen er veldig nyttig for å gi en plassering for å lagre BLFS kildefiler og dele dem på tvers av LFS bygg. Den kan også brukes som lokasjon for å bygge BLFS pakker. En rimelig stor partisjon på 30-50 gigabyte gir god plass.

Enhver separat partisjon som du ønsker automatisk montert når systemet starter må spesifiseres i /etc/fstab file. Detaljer om hvordan du spesifiserer partisjoner vil bli diskutert i Section 10.2, “Opprette /etc/fstab filen”.