Oppstart av et Linux system innebærer flere oppgaver. Prosessen må montere både virtuelle og ekte filsystemer, initialiser enheter, aktivere vekselfilen, sjekke filsystemer for integritet, montere eventuelle byttepartisjoner eller filer, sette systemklokken, få opp nettverk, start alle nisser (daemons) som kreves av systemet, og utføre alle andre tilpassede oppgaver brukeren trenger. Disse prosessene må organiseres for å sikre at oppgavene utføres på riktig måte , men samtidig utføres så raskt som mulig.
System V er den klassiske oppstartsprosessen som har blitt brukt i Unix og Unix lignende systemer som Linux siden ca 1983. Den består av et lite program, init, som setter opp grunnleggende programmer som f.eks login (via getty) og kjører et skript. Dette skriptet, vanligvis navngitt rc, kontrollerer utførelsen av et sett med ekstra skript som utfører oppgavene som kreves for å initialisere systemet.
The init programmet
er kontrollert av /etc/inittab filen
og er organisert i kjørenivåer som kan kjøres av brukeren. I LFS
brukes de som følgende:
0 — stopp
1 — Enkeltbrukermodus
2 — Brukerdefinerbar
3 — Full flerbrukermodus
4 — Brukerdefinerbar
5 — Full flerbrukermodus med skjermbehandler
6 — omstart
Vanlig standard kjørenivå er 3 eller 5.
Etablert, godt forstått system.
Enkelt å tilpasse.
Kan være tregere å starte opp. Et middels hastighets LFS system tar 8-12 sekunder der oppstartstiden måles fra første kjernemelding til login ledeteksten. Nettverks tilkobling er vanligvis etablert ca. 2 sekunder etter påloggingsforespørselen.
Seriell behandling av oppstartsoppgaver. Dette er relatert til forrige punkt. En forsinkelse i enhver prosess, for eksempel en filsystemsjekk, vil forsinke hele oppstartsprosessen.
Støtter ikke direkte avanserte funksjoner som kontrollgrupper (cgroups) og planlegging av rettferdig andel per bruker.
Å legge til skript krever manuelle, statiske sekvensbeslutninger.